Så var vi på St. Lucia. Vi tilbrakte en ukes tid på Carriacou, som viste seg å bli en av de stedene jeg virkelig kommer til å savne. Jeg og Markus tok dykkersertifikat, og Melinda fikk tatt ett discover scuba kurs. Vi hang ut med JP (dykkerinstruktøren) og tilbrakte late dager på the lazy turtle. Vi var en tur innom hovedbyen på Carriacou før vi gikk opp på nordsiden og bort til Petite Martinique og petite st.vincente, to bitte små øyer nordøst for Carriacou. Ruffen gikk videre til Union, men vi bestemte oss for å henge ut her fordi Melinda skulle snart hjem igjen og det var enkelt å ta ferge til Grenada fra Carriacou. Melinda dro etter å ha vært 26 dager med oss om bord. Det hadde vært utrolig bra, og veldig ok for meg og Markus å ha flere om bord. Dagen var kommet og Melinda satte seg på fergen og jeg og Markus gikk litt slukøret tilbake til jolla og kom oss ut i båten. Vi overnattet en natt der før vi gikk til Union Island dagen etter. Der tilbrakte vi en særdeles vindfull natt bak revet, før vi gikk videre opp til Myrau til Salt Whistle bay, der vi møtte igjen ruffen og ble introdusert til paret om bord i Yippi. Her hadde vi blant annet en grillkveld inne på stranda og ventet på roligere vær så vi kunne ligge behagelig på seilmekkaet Tobago Cays. Etter to dager gikk vi ut til Tobago cays og kastet ankeret i 2,5 m dypt krystallklart asurblått hav. Her møtte vi også igjen ?rattata?, katamaranen som vant partybåtprisen under årets ARC regatta. Fridykkinga her var hinsides, og det var flust av havskillpadder overalt, da de hadde ett beiteområdet rett ved siden av ankerplassen. Tobago cays er en fredet marinpark, og parkrangers samler inn penger for ankring med mål å bevare stedet og alt livet her. Under fridykking på beiteplassen svømte jeg på ett tidspunkt med en flokk på 5 digre havskillpadder, som ikke så ut til å bry seg så mye om meg. Dagen etter var vi ute på Horseshoe reef, som ligger utenfor øygruppa Tobago cays og beskytter mot atlanterhavsdønningene. Med jollene ankret ute på revet fant vi en svømbar kanal ut gjennom revet og ut til revkanten der det forsvinner ned og ut i Atlanteren. Her fridykket vi i noen timer og Markus så hai to ganger. Havskillpadder og fisk, svamper i utallige farger og former og koraller og marine organismer florerte og vi fikk trimma dybdeegenskapene våre. Vi blir stadig bedre på fridykkinga og Markus har nå tatt ledelsen med å komme seg ned på 13 meters dyp.
Dagen etter var det bare å sette av sted til Canouan, fordi Ingeborg og Marius var på vei. Logistikken var fucked up, så vi endte med å seile videre til Bequia for å plukke de opp der, og endelig, den 9.feb mønstret de på i Friendship bay, sør på Bequia. Etter en katastrofal jolletur ut i surfen på stranda streika telefoner kameraer og mobiler for de nypåmønstrede, påfulgt av umiddelbar sjøsyke for Ingeborg sin del. Dagen etter var regn og vind, men vi fridykket litt på en øde liten øy utenfor og kom oss videre opp til hovedstaden på Bequia, Port Elizabeth, i admirality bay. Her var vi noen dager, og jeg fikk god kontakt med rastaene på fruktmarkedet, som etter noen samtaler om livet og verdensoppfatninger mente at neste gang de så meg kom jeg til å komme med dreadlocks og være rastafari til beinet. De var overaska over at vi hadde såpass mye peiling på karibisk kjøkken og kjente til en del lokale tilberedelsesmåter. ?Haha, you like de yam (rotfrukt, erstatning for potet), you are turning into a black man! Haha Look at di color of di man!? Stemninga var høy, og vi fikk gode priser på lokal mat. Etter at forestillinger om å seile i karibien var blitt knust og forskjøvet på fant Ingeborg og Marius seg til rette om bord. De har definitivt fått smake langturseilingens bakside på sitt besøk, med sjøsyke, dårlig vær, anker som slipper midt på natta, og joller som forsvinner. Jolla vår forsvant en natt i admirality bay. Mulig ble det stjålet, muligens var knutearbeidet til Markus av suspekt kvalitet. Uansett ble det svømming til land helt til vi fant en italiener som solgte oss en 10 fots punktert RIB med en sliten hjulvisp på 2hp motor. Vi fikk motoren til å gå, og jolla ble lappa. Vi klarte å miste en del fra påhengeren over bord og fant den ikke på fridykk og måtte ha en fyr ned med scuba for å få den opp igjen. Men nå gjør M/D Morradi 2 gjør jobben.
Så fortsatte turen opp til st.vincent, der vi tok en natt i Wallilabou, en veldig koselig bukt, der de tre pirates of the caribbean filmene ble spilt inn. Vi koste oss stort her, og drakk rom og tittet på det som var igjen av kulisser. De lokale står opp tidlig for å gjøre ingenting, mange er fattige og gjør noen småting for å få noen kroner og dagene går. Det er forstålig når vi lodder eget energinivå. Den konstante varmen gjør at man blir helt skutt om kvelden, og får sjelden gjort noe særlig mye. Vi planlegger dagene og prøver å aktivere oss. F.eks i morgen skal vi hente noen kokosnøtter på land, gå på internett, OG fridykke. Klarer vi alle tre, er det vært en produktiv dag. Dagen etter gikk vi opp til en foss og fikk oss en ferskvannsvask før vi satte kursen mot St.lucia. Det sto i bøkene at dette var en røff seilas, og vi lærte og aldri å høre på andres værmeldinger og ikke bruke YR.no Den labre brisen vi var fortalt om dro seg opp til kuling med stiv kuling i kasta, og vi lå på en hard kryss under minimal duk og banka i bølger i 10 timer. Ingeborg sine balansenerver kasta inn håndklede halvveis og hun ble så sjøsjuk som jeg aldri har sett noen før. Marius klarte seg bedre men ble også liggende på dørken mens jeg og Markus tvang båten mot Lucia. Med hard motorkjøring klarte vi å komme inn i det det ble mørkt og ble møtt av en boatboy som tildelte oss en bøye. Det viste seg etterpå at disse gutta, han som hentet oss og han som eide den hustla oss som faen og lurte oss godt i forhold til pris, som var dyrere en de offisielle marinpark moringene. To dager for 60 EC ble til 60 for en natt og 40 for neste osv. Etter dette gikk jeg drittlei og vi kom oss vekk fra Soufriere fort som f. Jeg hadde, og har fortsatt litt avsmak for St.lucia, og har lært den harde måten i forhold til Boatboys, som jeg også er dritlei av. Boatboys er, for å bruke Marius sin definisjon:
? Boat boys er en gjeng kjeltringer i enten robåter eller sjøtaxier som selger forskjellig drit man ikke trenger, fisk, smykker og narkotika inkludert, og tilbyr tjenester man egentlig klarer seg uten. Alt dette tar de seg godt betalt for og man må prute vilt og hemningsløst. I Soufriere leide vi moringsplass hos en av dem og det kosta oss selvfølgelig dobbelt så mye som det burde på grunn av diverse ljuging og lurerier.?
Vi gikk videre til Anse Cochon, der vi lå alene ankret opp. Bortsett fra at det kom jevnlige charterbåter med turister som skulle dykke og snorkle, var dette ett rolig og flott sted. Det var boatboys i havkajakker der, men de var rolige og behagelige folk, og selv om vi ikke hadde noe business til flesteparten av de, inviterte vi en av dem om bord på ett lite glass rom og skravla litt. Det begynte imidlertid å rulle som ett uvær etter to døgn da vinden økte, og vi bestemte oss for å gå videre til Marigot bay, der vi nå ligger. I går var vi i den lille byen Anse la reye, der det var fish Friday feast. Gatene var stengt av for biler og fylt opp med stereoanlegg, griller, øl, tett marihuanatåke, provisoriske barer, lausbikkjer, lokale og franske seilere.. og ikke minst alt som kunne tenkes av sjømat og fisk. Vi koste oss stort her, men alt i alt, er st.lucia turistinfisert, svindyrt, og alle prøver å hustle deg for penger. Det ER fint her, og det finnes mye bra folk og. Men sammenlignet med andre steder jeg har vært, lenger nord er dette det stedet jeg så langt ville satt som laveste prioritet på en karibientur. Om noen dager hopper Ingeborg og Marius av og vi fortsetter mot Dominica der vi skal plukke opp broren og søstera til Markus.
Boatboy repellant wanted.
Aaaaaah? Carriacou. Jeg sitter på The lazy Turle. En cafe/bar/matservering med internett i Tyrrol Bay, litt borte fra selve landsbyen, eller en liten gåtur/vassetur langsmed stranda innunder trærne. Ved siden av, i samme bygget, er Lumbadive Diveshop, der Jean Phillipe har sin lille bedrift. Det er her vi tar open water dykkersertifikatet vårt. 1 dag, og to dykk igjen nå, så har vi det i boks. I dag var det våre to første open water dykk fra båt. På to korallrev, andre dykket på 12 meter var det absolutt beste, med usannsynlige mengder fisk og merkelige skapninger fra svamper, koraller, ål, fisker, hummer, og en mengde andre ting jeg ikke vet helt hvordan jeg skal kategorisere eller forklare. Av og til fikk vi tegnet om at noe, ett dyr, korall, svamp eller what the hell, var giftig eller farlig og holdt oss på avstand mens vi betraktet. Vi øvde på å fylle maska med vann, gå tom for luft, nødoppstigning og nøytral oppdrift før vi bare susa rundt på revet og kosa oss. Jeg syntes dette banker fridykking lett, til tross fra suset fra regulator og bobler, får man tid til å se noe, uten å drive og tviholde pusten og svømme for harde livet opp igjen til overflaten. Melinda fikk også prøve seg, med ett Discover Scuba kurs, som er ett dykk sammen med instruktør for å kjenne på hva det er. Hun gikk fra å være skeptisk til fridykkinga og hele maske/snorkelgreiene til å befinne seg på 12 meter på et korallrev, og kom tilbake blid som en sol og definitivt en opplevelse som er få forunt.
Vi kom til Carriacou etter å ha hengt ut på Grenada en lang stund, trolig rundt en uke eller mer (har ikke loggboka her, usikker på datoer). Opportune skulle bevege seg videre, nedover til Venezuela og videre mot Panama for å fortsette jordomseilingen. Vi lå i mt.heartman bay og hadde late dager, men samtidig litt stressa fordi alle visste, venta, og grua seg til at opportune skulle stikke. Vi vaska tøy, vaska båt, kom à jour med ting om bord (bla den SATANS påhengeren fra de dypeste sirklene fra helvete), drakk kaffe, hang ut med de andre, spilte masse volleyball, og styra litt rundt på øya. Det var en av de dagene jeg endelig kom dit jeg hadde håpa, til det punktet. Det inntraff når Melinda, Eva, og jeg var inne på stranda i Secret Harbour og hadde bålet brennende under palmene som hang utover i vannkanten. Melinda hadde sin elskede Ipod og dansa og sang nedover stranda mens jeg og eva bare lå på sarronger i sanda og glodde opp i stjernene som skimta gjennom palmebladene som susa i vinden. Akkurat da, følte jeg at jeg var kommet dit jeg ville når jeg har gått endeløse dager på Gro industrier med sjanter og marine temaer på mp3 spilleren og drømt meg langt vekk fra Macfries og rosenkål. Siste kvelden til opportune kom masse folk fra de andre norske båtene over fra prickely bay og vi hadde volleyballspilling, bok og dvd bytting. Så, utpå kvelden skulle opportune dra, og stemninga var skikkelig laber. Motgang og ruffen mannskapet var om bord i opportune mens de gjorde klar til å dra, så var det ha det bra, klemmer, hadetkyss, og forsøk på å undertrykke tårer som til slutt fant veien ut av øya mens vi hoppa opp i jollene og dro til våre respektive båter der hulkene, og god tur, alt godt, og glad i dere fortsatte på vhf?n til vi alle mann gikk nedtrykte til sengs. Vi våkna i heartman med den samme følelsen man har når man overnatter i en leilighet der samboeren eller kollektivmedlemmer akkurat har flytta fra. Nå pappesker og noen møbler står igjen, og ett tomt ekko av ett eller annet fyller rommet så man bare ønsker å komme seg bort til ett nytt sted så fort som mulig. Hvis opportune folket leser det her, så igjen takk for at dere dukka opp, for den turen her hadde vært utrolig mange hakk kjipere hadde det ikke vært for kaffen og humoren til Rune, ?fargerike Guro? som aldri har vett til å legge seg når det er nachspiel, og roen, samtalene og smilet til Eva ;) Vi kom ikke lenger enn til Prickley der vi måtte vente ett døgn på forseilet vårt. Så dro vi. Vi satte kurs mot Carriacou, men rakk ikke opp før mørket og overnatta på Rode Island, en tettvokst øy, med noen få hus på sørsiden, langt vekk fra oss. Vi var helt alene da vi kom. Robinson cruso style, bare lyden av sirisser og bølgene mot stranda. Det var herlig, og fint for fridykking.
Dagen etter var det videre. Vi kom til Carriacou og ble først skuffa av alle båtene og lekterene i bukta, men det viste seg fort å være klart vann, nada forurensning, små beachhytter med fruktboder, ekstremt laidback og saktegående stil, små barer, ingen by, ingen skikkelige supermarked, billig mat i bodene og deilige strender. Her skulle vi ta dykkerlappen. Vi tima det bra. Dagen etter mens vi sto i boden til Denise og var nysgjerrig på frukt og grønnsaker, sa hun at slakteren var i gang med kjøtt. Vi så ingen slakter, hvor var boden? Der vel! Sa hun, og pekte bort på en liten samling mennesker. I senter av den lille menneskemengden, heist opp i en palme, hang en liten okse/ku etter beina, mens slakteren var i gang med å flå dyret. Og nervøse løsbikkjer løp rundt på avstand og håpet på at noe avkapp skulle kastes deres retning. Stemninga var høy i folkemengden mens slakteren klargjorde dyret, spøker om kuhaler og store glis mens folk lå/satt/sto rundt på benkene og på stranda og venta på godsakene som skulle bli middag. Jeg og Markus lå på en benk og venta og venta, og fikk til slutt kjøpt 5 pund for 5 EC pundet, altså 65 kr for 2,3kg (måtte renskes og inneholdt ben, men allikevel). Vi hadde ett sinnsykt måltid og kosa oss stort. I forgårs kom en fyr roende ut til båten for å selge bananer, men tilbøy også mangroveøsters (vokser på mangrovegrener under vann), og i går kom han ut med 48 østers som vi spiste med lime og pepper på, med kokt brødfrukt og kokebananer, hvitløk og squash. Matlaginga tar seg opp igjen etter en pause den siste uka. Tanken svermer litt i hodet mitt? hvordan kan jeg BLI her? Ville det vært, smart? Dykkeinstruktør? Charterkaptein? Folk virker så forbanna fornøyd, og det har de all grunn til. Jeg er fornøyd jeg å, veldig veldig fornøyd. Til forskjell fra hjemme i norge der alt måles i karriære, hva du utretter og hvor mye du har. Der har jeg ikke vært så fornøyd.
Det er deilig å være alene litt igjen, bare meg, Markus, og Melinda. Alt i vårt tempo. Men Ruffen kommer oppover etter hvert, og det blir kult å hooke opp med de igjen og, og finne på nye sprell. Så fort dykkelappen er i boks regner vi med å seile rundt øya og gå til Petite Martinique, som er en bitteliten øy med god ankring og bare noen få boder på til å selge frukt til folk som roter seg ut dit. Deretter, kanskje union Island?
Exedos, movement of the people.
23.12.08
Aaah, endelig. I går kom vi endelig frem! Vi er i karibien! Etter litt under 20 dager ute, dukket endelig Tobago opp i horisonten, natt til 22.desember. Vi lå og dreiv i sterk vind uten noe særlig seil oppe, for å vente det ut til det ble dagslys. Det var utrolig å endelig se land, og seile innover og se øya bre seg ut med sandstrender, palmer og ekstremt tett vegetasjon. Luftfuktigheten er høy, varmen intens, og en nautisk fra land kunne jeg allerede kjenne lukten fra øya. Fuktig frisk duft av skog og vegetasjon, jungelduft. Hærlig! Vi gikk til Scarborough, der vi trodde det var en marina. Det var det ikke, så vi endte opp ankret opp i en liten trang ankringsplass. En skitten havn, der vi ikke kan bade. Det var en nedtur, definitivt, men har var det toll og immigrasjonsmyndigheter i nærheten. Vi regnet med å hooke opp med Opportune når vi kom hit, men etter å ha pratet med de på satellitt-telefon, fikk vi vite at de ikke var kommet frem enda! De var to dager fra land, noe vi syntes var litt stas egentlig, siden de startet en dag før oss og er større enn oss.
Vi hadde ett kort driftsmøte og gikk over lista over ting som skulle gjøres, så trava jeg av sted for å klarere båten, noe som viste seg å være ett byråkratisk helvete. Jeg kom inn på immigrasjonskontoret, og pratet med en uinteressert tykk kvinne, som henviste meg til ett bord med papiret som skulle fylles ut. Jeg ble overasket over at det var tre papirer. Ankomstmelding, crewlist, og helseærklæring. Alle med de nesten samme data, og så skulle de faen meg ha 4 eksemplarer av de to første, så jeg sto og skreiv til krampa tok meg, og svarte på idiotiske spørsmål om rottene om bord døde i uvanlig antall, om jeg mistenkte pest hos mannskapet, om jeg hadde mye gods om bord osv. Da jeg var ferdig ventet jeg i 2 og en halv time, før noe skjedde og jeg kom inn på ett kontor. En fyr titta på skjemaene og på crewlist, og sa ?where is the other crew??, og til min store overraskelse, ville han ikke gi ut papirer før han hadde SETT Markus og konstatert at han ikke var en luftspeiling. Pass og samtlige identitetspapirene holdt ikke. Så jeg måtte gå tilbake, hente Markus, komme tilbake. Vi ventet, og ventet. Så ble vi kalt inn på ett annet lite kontor, med en enda mer uinteressert dame enn den første. Hun tittet på skjemaene, og spurte om forrige havn. Hun kunne ikke få seg til å fatte ?Mindelo?, og ?cape verde?. Enda jeg prøvde å forklare, nektet hun å prøve å forstå, eller bryte ut av sin likegyldighet. Hun sendte heller over enda ett nytt feiende flott skjema som jeg skulle ha den utsøkte glede av å utfylle, med nøyaktig den samme informasjonen jeg hadde gitt på samtlige andre skjemaer den dagen. Da vi skulle gå fikk vi gladmeldingen om at hvis vi skal til en annen havn, eller i det hele tatt forflytte oss i båten, må vi tilbake på kontoret og få avgangsmelding, og igjennom den samme latterlige prosessen i neste havn, selv om vi er på samme øya. Etter dette var det bort på tollkontoret for mer papirmølle. Her fylte vi ut enda ett skjema med ærklæring på alt av alkohol, skytevåpen, nødbluss, dop, dyr, og sykdommer vi måtte ha om bord. Dette gikk ganske smertefritt, og etter en halvtime var vi ute på gata igjen. Det hadde da tatt 7 timer å få klarert båten.
Ellers.. vi vasker og fikser. Vi bruker tiden på å shine båten til jul, og få alt shipshape and Bristol fashion. Etter dette tenkte vi at vi skulle komme oss litt rundt på øya og se oss rundt. Noe vi trolig gjør med buss eller taxi siden jeg er mer hypp på å se meg rundt enn å sitte på svette kontorer og fylle ut de fantasifulle skjemaene de er så glad i på Tobago.
Ellers er folket livlige her, og musikk strømmer ut overalt. Og det er uutholdelig varmt, faktisk så varmt at jeg kunne tenkt meg noen grader ned på gradestokken.
Kaffekapring, kort novelle.
Richard kjente hvordan dunsten av kaffe fylte byssa. Han hadde akkurat våknet, spist den siste bananen, og ventet nå på at kaffen skulle trekke ferdig. Cecilie, hans svenske kjæreste, sto på vakt, eller rettere sagt lå på vakt, lett henslengt blant putene i cockpiten. ?morgning, love?, sa hun da det trøtte trynet hans dukket opp i luken. Richard smilte og tenkte på hvor heldig han var som hadde møtt henne i London for tre år siden. Hun studerte der borte. De hadde giftet seg for ett år siden og bestemt seg for å dra på jordomseiling. Nå var det midt på Atlanteren. Vaktbytte var gjort, og Richard satt i cockpit med kaffen sin, jamaican blue mountain. Verdens beste og dyreste kaffe. Man måtte jo spandere på seg litt ekstra der ute. Lukten fylte båten med en oppfriskende velgjørende duft. Hver slurk av koppen sendte bølger av velbehag ut i hver minste avkrok av kroppen, og han kjente sakte hvordan hjernecellene kom til enighet og begynte å prate med hverandre. Slik startet alltid vaktene. Kaffen var ikke bare en styrkedrikk, men noe som botet på kjedsomhet, trøtthet, og egentlig det meste. Kaffen var en usynelig ryggrad i seilertilværelsen. Langt borte, på en helt annen båt, satt en herremann som kunne kjenne kaffeduften på lang lang avstand.
Fire timer var gått da Richard så en seilbåt som innhentet dem akterut, fra babord side. De lå i passaten, på vei til Brazil. Den innhentende båten kom på nordvestlig kurs, og sløret med god fart under fulle seil i den nordøstlige passaten. Det var dog en noe pussig kurs å ligge på. Han så at det var en ketchrigg, to master. Skroget var blått, og han kunne skimte konturen av to menn som sto og holdt utkikk mens de holdt seg i vantene, når båten kom nærmere. Den blå båten hadde kurs rett mot dem. Var det noe de ville? Richard prøvde å kalle dem opp på VHF men fikk intet svar. Snart var båten veldig nærme, men hadde kurs rett foran dem. De to mennene om bord glodde intenst på ham. Richard ble nervøs, og snart så han det svarte flagget med dødningshodet gå opp i babord vant og blafre stramt under salingen i mesanen.
Richard kunne ikke tro sine egne øyne, hva slags absurd spøk var det her? Han hadde hørt om piratangrep på lystbåter, langs kysten av Somalia, Malakkastredet, og Brasil, men på åpent hav? Og med en seilbåt?! Richard prøvde å jibbe for å komme seg vekk, men det var for sent. Den blå båten kryssa kursen like forut, og la bi! Kollisjonskurs! ?Helvete for noen sinnssyke mennesker?, skrek han og klarte akkurat å legge kursen nordlig nok til å skjære unna og seilene sto og blafret i det bordingskrokene fra S/Y MOTGANG smalt i dekket og hektet seg fast i pushpit. Cecilie hadde våknet og nå sto de paralysert i cockpit av synet foran dem. En solbrent høy slang figur sto og pekte på dem med en harpun. Han så rolig, men definitivt ikke trygg ut. En kortere og mer tettbygd person sto og betraktet dem med ett fandenivolsk smil. Den røde bandanaen hans blafret i vinden. Cecilie kunne selvfølgelig ikke la vær å se hvor dødelig kjekke disse herremennene som nettopp hadde kapret dem var ;) De to piratene skrittet over i båten og Richard og Cecilie rygget instinktivt ett skritt tilbake. Den bandanakledde piraten betraktet tingene rundt seg med ett sløvt blikk. Da han fikk øye på den kalvfulle kaffekoppen sluttet han ett øyeblikk å puste, og sto ett øyeblikk stiv som en søyle. Richard skjønte ingenting. Piraten satte seg ned, og tømte koppen langsomt i en slurk og ble sittende med øynene lukket. Slik satt han lenge mens stillheten trykket rundt dem, kun avbrutt av bølgeskvulp og seilene som sto og slo. Han reiste seg opp, kastet frem en tøysekk, og så på Cecilie med ild i øynene før han ytret: ?Darling, if you could be so kind, fill this up! With coffe!?
- Det er 11.desember i dag. Vi er midt i Atlanteren. Det er tre teskjeer igjen med instant kaffe om bord. FAEN!
14.des. 08
Det ruller. Uendelige bevegelser fra side til side. De jevne forutsigbare er så som så. Det er de voldelige rulleanfallene som vekker harmen i meg. Når båten plutselig lener seg så ikke engang den breieste benstilling kan forhindre at man faller mot veggen. I det øyeblikket båten ruller over bølgekammen og kaster seg over til den andre siden igjen så man slenges over kartbordet, byssa eller benkene. Gjerne mens tannkremen på tannbørsten tar av gjennom salongen, vannglass velter, løse gjenstander letter ut fra sine tilholdssteder og finner nye fluktruter. Eller som i dag når en halv liter seig pannekakerøre velter ut bak komfyren og spruter utover byssa, som jeg vasket en time tidligere, og renner nedover ovn, benker, vegger, og finner vei langs t-bjelkene i skroget og inn i interiøret, fordi han som designet båten hadde svekkede sjelsevner. Det er da det smeller. Med eder så lange og fylt av hat at flygefiskene rømmer bort fra båtens nærhet. Alle fikk høre det. Jesus, gud, jomfru Maria, satan, morradi, statsministeren, han som designet båten, og selve pannekakerøren. Jeg vasket opp sølet, og overlot matlagingen til Markus, som egentlig hadde byssevakt, og fikk kontroll over meg selv med en snus og en boks med Lager.
Ellers.. dagene går, og vi har vært ute i 12 dager nå. Hvis vinden holder, rekker vi trolig å feire jul på Tobago, sammen med ett par andre norske båter. All anspentheten i forbindelse med havkrysset er vekk. Kropp og sinn har tilpasset seg tilværelsen, og jeg trives her ute. Det føles ut som tiden har stoppet opp. Som vi er de siste menneskene på planeten. Eneste virkelige skåret i øyet er at vi er tom for kaffe, og det plager meg virkelig. Vi er også tomme for te, og jeg har 250mg koffein i pilleform, jeg akter å dele opp for å holde hodepinen unna i minst 48 timer til.
Flygefisk lander stadig på dekk, men det er liksom aldri nok til at det er noe vits å lage noe mat ut av det. Enten det eller så har de liggi for lenge. Er overasket over at det er så mye liv her ute. Til og med sjøfugl av ymse slag ser vi regelmessig, selv midt utpå. Fraktskip og andre seilbåter har det også vært noe av. Det skal allikevel bli godt å komme frem, og få seg en kopp kaffe og få vaska båten innvendig.
- Pete
07.12. 08
Scones, nybakte scones. Lukten fyller hele båten. Markus har bakt og snart er smaksløkene opptatt med bakverket, sammen med spekepølse av svin, ost som har liggi en smule for lenge, og to glass rødvin som gledet både lommebok og gane. Sånne ting er våpen mot en monoton seiletilværelse. Dagene er ganske like, en gang i blant snur vinden litt, eller faller fra. Kanskje dukker det opp en og annen mørk sky, og man står og speider etter ytterlige tegn på forandring i været, og dermed tilværelsen, men det har uteblitt så langt. Øst, nordøst, styrke 2-4. Platt lens eller akterlig slør alt ettersom. Jeg aner ikke hvilken ukedag det er i dag, og jeg kunne ikke brydd meg mindre egentlig. Det er dog 7.des, det sier klokka mi. Er det jobb eller skole hjemme i morgen? Håvard, Martin, Tonje, Erik, hva gjør de nå? Har de det bra? Sover trolig, siden klokka er 6 om morgenen. Hvis det ikke er helg da, og noen kanskje er etterslengere på ett eller annet nachspiel.
De siste dagene har flydd, som de gjør når jeg leser. Er ferdig med alt av Gert Nygårdshaug. Alt om regnskogen, og ikke minst Fredrik Drum sine eventyr om drap, mat, vin og kasserollen. Trimmer litt seil, leser litt, tenker litt. Tankene jeg har tenkt 100 ganger før i løpet av turen, og sett fra 100 nye synsvinkler. Noen ganger tar jeg avbrekk fra det også, bare er. Som om jeg har påført meg selv ett mentalt klystér, sitter jeg og gjør ingenting. Det er fint, og jeg kjeder meg overhodet ikke. Dessuten er det nytt for meg, det å selv velge når jeg vil reflektere. Jeg har all tid i verden, for det kjenner ikke ut som den beveger seg lenger. Det er en pussig tilværelse, som jeg valgte uten å vite hva jeg gikk til. Hvorfor dro jeg på denne turen? Hvorfor dro Markus på denne turen? Si det, jeg vet ikke selv engang. Var det flukt? Det startet kanskje ut som det, men utviklet seg til noe helt annet i startfasen. Jeg hadde luftet noen frustrerte tanker til en oppegående person på en fest i Oslo. ?Dra langt vekk, det er den eneste kuren.? sa han. Og sannsynligvis, som Rick sier i ?The Beach?; ?Nevermind what they say, escape through travel works.? Men allikevel, lurer jeg fortsatt på hvor langt ?langt vekk? er. Det betyr uansett ikke så mye lenger, og jeg er glad for at forutsetningene og drivkraften ble til noe annet lenge før vi dro. For en håpløs klisjé egentlig, å seile rundt i ensom tristesse på havet, på let etter svar. Reisen må være målet, det gikk opp for meg tidlig. Og alt arbeidet med å komme av sted, det er målet det også. Det må det være.
Det er fortsatt rundt to uker til vi er på land igjen. Nok tid til å fylle dagene med en jevn strøm av trivielle småting og flere bøker. Dessuten ser det ut til at den grå cumulus skyen bak meg, trolig med vind og regn i, går bak oss. Passer bra, jeg har ingen ønsker om å reve seil nå. Jeg er for opptatt med ingenting.
Så gikk vi fra Tenerife. Vi skulle til Gran canaria for å handle og gjøre båten atlanterhavsklar, noe vi trodde skulle ta en uke, men som med alt annet her i livet, tok dobbelt så lang tid (og kostet dobbelt så mye). Jeg hadde prata med Sten fra Tempest da vi var på Tenerife og fikk vite de skulle til Anfi del mar og ankre utenfor der. Vi gikk, og kom dit ett døgn senere rundt 9 om morgenen. Fikk fatt i de på VHF og ankret opp, for å bli jaget bort bare en kaffekopp og en øl senere, fordi det skulle være vannscooter race. Vi lå på en helt usannsynlig bedriten fiskebrygge utenfor ?lillenorge? Arguinegin. Det var meldt kraftig sørlig vind så vi måtte ligge i le. Bestefaren til Nina, en venninne av Tempest gutta, kjente til en restaurant som skulle ha NORSK rekeaften med NORSKE reker den kvelden, så vi kastet oss med på den og hadde en spesiell kveld der sammen med Tempest gutta, Beate som var på besøk hos Tempest, Nina, og hennes besteforeldre. Blant norske pensjonister som danset til spansk musikk spiste vi oss til sprekkpunktet på reker og loff før vi bevegde oss ut i mylderet. Det ble noen øl her og der, og noen av oss klarte, i forsøket av å finne en nattklubb, å havne på bordell. De serverte heldigvis øl også visstnok! :) (det ble kjøpt BARE øl er jeg fortalt). Tilbake i båten behandlet vinden oss som drit, og i løpet av natta brakk vi ett halegatt, og røyk 3 fortøyningsliner 2 steder. Stakkars Arnt i Tempest, tok ansvar og passet på i cockpit mens vi andre våknet kun når ting gikk til helvete, og knapt nok da. Neste skritt var Porto Rico marinaen 20 minutter unna. Der tilbrakte vi 4 netter, og kom i kontakt med noen utrolig flotte folk. Ett par, Yvonne og Terry fra England bodde om bord i sitt oppusningsprosjekt, og kjørte oss til Carryfore, der vi gjorde atlanterhavshandlingen. Det er ett under at bilen holdt helt tilbake, for vi handlet noe så inn i helvete. Vi brukte resten av kvelden på å føre lister og få kontroll på ernæringen.
Jeg og Markus var en kveld om bord i Credo, der Terry og Yvonne bodde. Det var utrolig hyggelig, og han fortalte oss om en venn av han, millionær, som hadde dødd i en bilulykke i fjor. Han var typen ?live in the fastlane die in the fastlane?. Han kjørte seg i hjel i en av de overkill raske bilene sine. Han etterlot seg blant annet en Kawasaki TX250 vannscooter, en 250hk beist med turbo.. som vi nå fikk tilbud om å prøve. Terry er mekaniker og passer på at den er shipshape, så dattera til fyren som eide den kan bruke den når hun er her på ferie. ?I have never dared to hold the throttle for more than 3 seconds? it?s MADNESS!? Sa han. Dagen kom 2 dager senere. Terry kom ned med jolla sammen med ett jordomseilende par, og den satans maskinen. Markus gikk først, jeg ble sjokka bare av å se på. Han kom tilbake med håret stående vannrett ut bak, og ett glis på trynet som om det skulle sprekke på midten, før han tok en runde til og kom tilbake i samme tilstand, bare med enda større glis. Min tur. Jeg gir halv gass og ligger i rundt 30 mph, før jeg tør gi full spiker. Det er bare å holde seg fast, type; holde seg fast så biceps verker. Før jeg rekker å tenke ligger den i 50 mph og banker mot de små bølgene som er. Jeg klarer 10 sec. Prøver atter engang, se hvor fort svinet kan gå. 50 mph. Jeg tenker at dette er fullstendig nuts, før jeg kommer inn på ett område uten bølger og den ikke suger luft lenger. Da kommer overraskelse nr 2.. da kicker turboen inn, og det akselererer like jævlig atter engang. Før jeg REKKER å slippe gassen, gjør jeg 66 mph, nesten 60 knop, 106 km/t. Det føles helt vannvittig så nære vannet, drøyt! Når jeg kommer inn er jeg helt shaky og armene helt oppblåst som etter en treningsøkt. Jeg må han en banan, før jeg tar en runde til ;)
Ellers brukte vi dagene til å gjøre oss klare til Atlanteren og cape Verde. Redningsbøye, strobelys, og grabbag er nå forskriftsmessig festet bak på pushpit. Sikkerhetsutstyret er gått over, liner på dekk til vestene så vi kan bevege oss fritt men samtidig være festa til båten. Vestene er gått over og patroner skiftet. Nytt bomfeste er festet, seila er gått over og sømmer retta og slitasjer utbedra. Markus har endelig fått gjort en utrolig jobb på VHF?n, og den er nå utrolig god. Vi hører så å si ALT innen rekkevidde. Vi hørte til og med Tempest snakke med Mango, i Las palmas! 25 nautiske unna, på andre siden av øya! Vi er klare.. tror jeg, så klare vi kan bli. Vi fikk oss en utetur her også da. Vi tok oss en tur ut i Porto Rico, selve sentrumet. Vi kom inn med taxi, og blant neonlys, bordeller, barer, free drinks og fulle turister ble vi raskt sugd tak i av en innkaster som dro oss med til en nattklubb. Jeg og Markus var helt on fire den kvelden. Jeg var fjollete i formen og Markus var ett glis han og. Vi high five?a og shotta oss igjennom turistjungelen hele kvelden og avslutningsvis havna vi på stedet vi ble advart mot, Harley?s. Markus klarte å peile en blond norsk venninnegjeng på 17-18 år og vi åpna på en måte som ville fått Neil Strauss til å velte seg i latterkrampe. Etter vi hadde brutt alle reglene i boka og ledd oss i hjel, skjønte vi jo fort at dette var det fagfolket kaller Crash and burn og at de helst så at vi seilte vår vei. Jeg var klar for å bevege meg videre da Markus kom i prat med en rødtopp, som etter ca 3 sec sa ?jeg liker ikke han der jeg?, og pekte på meg. -?jeg liker ikke deg heller, så la oss bare holde det fredlig, ok?? Og jeg som i utgangspunktet er svak for rødtopper, men hva hjelper det når de er like sjarmerende som laptop?n min. For å gjøre det kort, jeg fikk min første flathånd, bitchslap om du vil, den kvelden, uten at jeg tror at jeg på noen måte fortjente det. Så vi satte punktum der og prøvde å bevege oss hjem (vi ble kasta inn ett sted til men det var ikke nevneverdig). Jeg er lei Gran canaria, jeg er lei turister og norske venninnegjenger som går på skole her nede, jeg er lei neonlys og folk som prøver å selge meg dritt, jeg er spesielt lei Anfi del mar, hva det er og hva det står for. Måtte gran canaria brekke av lavaryggen det står på å velte i havet i ett bad av saltvann og magma. Ok da, rekeresturanten og huset der faren til Nina bor kan få stå igjen. Cape Verde venter.
Fremmedord:
Grabbag: en grab-bag er en bag eller vanntett boks man tar med seg hvis man må hoppe i nødflåten.
Halegatt: Stedet på båten der fortøyningsliner går ut igjennom
Le: Den siden vinden er svakest, f.eks bak en molo, bak en øy osv.
Grabbag inneholder:
Signalspeil
4x fallskjermraketter
2x1,5l vann
1x signalrøykboks
4 x røde nødbluss
feltkompass med speil
notisblokk penn, blyant
gaffatape, en rull
3x500 nødrasjon 2500kcal
multivitamin og elektrolyttabletter
10 ibuprofen
10 valium
6 koffein
1 general porsjon snus
gassbind
plaster
dassrull
nato watermaker (destillasjon av saltvann til drikkevann)
fiskesaker
kopi pass og skipspapirer
Satan, jeg har vært for slapp med å blogge, så nå vet jeg ikke hvor å begynne! I?ll give you the broad strokes. Vi gikk fra madeira, og fant fort ut at den stasjonære vhf?n var ubrukelig da vi testet den med Tempest, 6 nautiske fra land. Noe måtte gjøres. Vi skulle innom Salvagem grande, ett naturreservat midt uti mellom Madeira og Kanariøyene. Der trengte man egentlig skriftlig tillatelse for å komme i land, noe Ruffen skulle fikse for oss, da de skulle gå 12 timer senere. Da vi kom til Salvagem så vi fort at dette var en stor klump med stein, med tilsynelatende steinbunn å ankre på, og det var litt svell der i tillegg. Vi fant ut at helvete eller, dette driter vi i, så vi hadde ett lite råd utpå om hvor vi skulle gå. Grasiosa? Tenerife? Gran Canaria? Hmm. Vi valgte Tenerife, siden vi visste at Ruffen og Leikaren skulle dit, og vi gjerne ville henge med dem. Da vi kom til Tenerife omkring ett døgn senere loka vi rundt og prøvde å finne en ankerplass, men endte opp med å gå hele satans østsiden ned uten å finne noe. Til slutt endte vi i marina del sur, der vi skulle bli en natt, men selvfølgelig endte med to. Så bestemte vi oss for å bare gå rett til Gomera, som Melinda hadde anbefalt. Det var trolig det smarteste vi har gjort så lenge vi har vært her. Det, og det at vi ikke gjorde som de fleste andre, og gikk til marinaen på nordøstsiden. Det var en rolig nattseilas med litt motor før vi kom inn på sørsiden, og ankret opp på Playa de santiago utenfor en søvnig landsby med spredt bebyggelse. Ankeret gikk, og jeg dykka ned på det og så at det satt perfekt på første forsøk. Det var tidelig morgen, og vi delte ankerplass med en liten britisk båt. Vi våknet utpå kveldingen, for å finne ut at vi hadde truffet 100 %, for plutselig var fyrverkeriet i gang, og hele landsbyen vandret rundt med krusifikser og sang sanger. Vi hadde timet det med feiringen av St. Guadeloupe. Etter litt vin tok vi jolleturen inn til stranda og kom oss opp i baren. Torget var fullt av dansende mennesker, og ett band sto og spilte sanger vi skulle høre igjen mange ganger igjen senere. Musikken var fengende, jeg og Markus satte oss på torget med pils og bare nøt det. Landsbyen var litt fraflyttet i forhold til folk på vår alder, litt Kanariøyenes svar på Ørsta. Og selv om de jentene som var igjen trolig var 16-17 år, var det umulig å ikke sperre øya opp. De beveger seg til musikken på en måte som kan få enhver mann til å bli syk av lengsel. Da spesielt hvis man har vært stuck ute på havet over en lenger periode og har akkumulert litt lidenskap. Om sjekking ikke er vrient nok fra før blir det enda vanskeligere med den blå Norsk-Spansk ordbok under armen, så det var dødt løp. Da vi våknet opp utpå ettermiddagen sånn medium kleine, var det på tide å dykke litt. Det var klart fint vann, dog ikke som på madeira, men god fridykking. Vi lå der 4-5 dager og slo ihjel tid med dykking, og ikke minst terrengsykling. Fikk oss en skikkelig frisk tur opp til 800 meter, 2-3 timer med helvetes stigning før vi var helt kake. Ned igjen tenkte vi å ta ?sandtrack? som det sto i kartet, som viste seg å være en steinrøys uten sidestykke, med livsfarlige passasjer med fjellskrenter på alle kanter. Jeg gikk over styret en gang, uten noe nevneverdig skade. Da vi kom ned fikk disse fjellsykkelgutta vi leide syklene av bakoversveis over at vi faktisk hadde kommet så høyt opp, og ikke minst av vi hadde tatt den veien ned, som er den hardeste løypa på hele øya! Ikke rart vi følte oss fullstendig herja.
Deretter gikk vi til Valle gran rey, og lå på en ankerplass utenfor en strand, som etter hvert viste seg å være nudiststrand, enten det eller så er det de frisinnede tyskerne som trolig er flere enn de lokale, som elsker nakenhet. Vi gikk på ei lita kule i valle gran rey også, og kom i kontakt med noe seriøst pussige skruer, som jeg og Markus som regel gjør når vi er ute. En lokal som inviterte oss til palmehonningplantasjen sin hvilket vi aldri kom til, og en tysker med svart negllakk og vilt blikk, som så ut som en kopi av Pickup artistenes Don corleone, Mystery. Så måtte vi til slutt heise seil atter engang og gå over til Tenerife. Snusen var ankommet! Goodmood hadde fått nytt mannskap og han hadde med seg to ruller skruf til meg. Ruffen hadde også fått sin lenge etterlengtede påfylling, og den unge frøkna som besøkte de hadde tatt med seg 1,5 KILO snus, 2400 porsjoner.. ?Petter, vi e så jevelige fucked, du MÅ kjøba av oss!? (det der var stavangerdialekt), kom Steffen etterpå. Tought luck. Vi lå på en forferdelig rullende ankerplass på Tenerife. Hver natt la skuta seg sidelengs mot bølgene i mangel på vind, og rulla som ett HELVETE, men etter en natt eller to blir man vandt til å være vektløs halve natta. Flere av de som fikk besøk der nede opplevde at gjestene ble sjøsjuke etter bare en time på ankeret, og måtte ta inn på hotell. Vi lå noen dager der også, og fikk handla inn litt båtutstyr og ikke minst en skikkelig heftig harpun. Får man ikke fisk får man skyte de i stedet.
Message ends.
Hva i all verdens land og rike? Det er det første som streifer meg, og det at det jeg sover på er hardt. Jeg har akkurat våknet. Over meg er ett ullteppe, og det er blitt varmt, veldig veldig varmt. Noen minutter tidligere, har skipper på ?Opportune?, Rune fra Alta; humørspreder, oppsynsmann og tilhenger av joiketecno tatt morgenkaffen i cockpiten på båten sin. Det er først da han kommer ned i salongen igjen han legger merke til lappen ?beslaglagt pga høy promille? med en dødmanssbryter til påhenger festet til. Han hadde ikke ved morgenkaffen lagt merke til ullbylten på dekk som nå kom til live. Det var søndag, og kvelden før hadde mannskapet på ?Opportune? feiret sin første tv-sending på reiseserien sin. Sola stekte fra himmelen og jeg gikk sporenstreks ut på flytebrygga og la meg under springen vrei om krana for å skylde bort tørst, hodepine, og eventuell synd og skam. Tilbake i Opportune, hadde Rune kaffen og smertestillende klar, og Eva og Guro hadde også kviknet til og Steffen og Hilda fra Ruffen var også på plass. Noen minutter senere kom noen lyder fra fordekk, og jommen var det ikke en ullbylt til der, med selveste Markus inni. Problemet startet da nachspielet begynte, og en hau med eldre franskmenn, flere av de iført speedos og harry t-shirts, kom om bord med hjemmelaget calvados. Det var dømt til å gå til helvete, og det gjorde det. Men før det gjorde det, det hadde jeg utbrytt ?jeg er ferdig..?, og falt om på dekk, og Markus hadde utført en høylytt ?hyllest til calvados!?, iført min nye hatt, og ingen andre fikk ifølge jungeltelegrafen komme til orde. Stedet var Santo Porto, en liten øy nordøst for Madeira, og datoen var lørdag 4.oktober.
Vi gikk fra Cascais 5 dager før. Seilasen var noe røff, med mye rulling, men ikke så kjip som ned til Spania. I cascais hadde vi hatt tidenes uke, trodde vi. Men det har bare blitt bedre. Cascais var dog veldig fint. Samlingene på stranda, balansering på slakk line, ja hva får man ikke prøvd når man møter de rette menneskene. Steffen på ruffen surfer, dykker, og gudveithva, og Stian på ?Goodmood? gjør det samme. Da vi kom til Santo Porto var det tidlig morgen. Vi kom 00 om natten, men jeg dreide båten bi og lå og sov 15 min intervaller mens vi drev av sakte med 0,8 knop og ventet på lys til å gå inn. Vannet er så klart her at man ser bunnen på 20m. Vi fikk bakoversveis da vi skulle ankre for jeg trodde det var grunt. Etter noe tid på Santo Porto gikk vi videre til Madeira, 25-30 nautiske mil og en halv dags seilas, hadde det bare vært vind. Vi gikk motor sammen med ruffen og filma og tok bilder. På kveldingen kom vi til en ankringsplass som imponerte. Steile lavafjell med grotter og merkelige formasjoner skyter opp av det krystallklare vannet. Dagene har vært utrolige nå. Etter vi møtte de norske båtene er det sosiale blitt vannvittig bra, og det skjer ting hele tiden, men alt i ett frivillig bedagelig tempo. Jeg tror vi begge her om bord har falt godt inn i langturrytmen. Dette er en livsstil, og kan ikke sammenliknes med en ferie, fordi man ikke absorberer masse inntrykk og så drar hjem, men man blir bombardert med dem. Også har man ting å gjøre. Driften av båten tar tid. Man skrur litt, banner litt, seiler litt, bader litt og drikker litt. Man er redd, glad, lei, og fornøyd om hverandre. Og det er greit på en måte, å skru litt båt i sånne omgivelser. Eksempelvis våknet jeg tidlig par dager etter vi kom til ankringsplassen på madeira, plukket en fersken og en nektarin ut av taknettet, og gikk på dekk for en strekk og frisk luft etter å ha blitt kokt i båten. Helge på "Leikaren" står på dekk og inviterer til kaffe, så jeg fullfører frukten og vipper meg ut over ripa og legger på svøm over. Plutselig er det en skygge under meg og jeg ser ned og ser en stor havskillpadde noen meter under meg. Jeg er relativt raskt oppå på ?Leiekaren?, til tross for at de er ufarlige. Folk får blåst blekkspruter på dekk i høy sjø, flygefisker osvosv, og det føles ikke så spess. Blekksprut smaker forresten jævlig, jeg spiste det i Baiona og skal aldri røre dyret igjen. Vi ble noen dager her, og vi utbedret litt på båten, dykket litt, og lagde god mat
.
Etter å ha våknet opp i stiv kuling på ankerplassen en av siste dagene var det tid for å bevege. 3 båter hadde dratt på ankeret, kjettingen på ?Opportune? hadde ryki så Steffen måtte dykke på ankeret, en båt hadde fått avskoga dekk for mannetau og ymse av Leikarens baugspyd, og jolla vår hadde snudd seg opp ned med motoren på. Vi gikk vi videre til Funchal. Jeg og Markus prøvde å ankre opp utenfor marinaen, men når kvelden kom slapp ankeret under vind og vi holdt på å ende opp inne på stranda, alternativt smadret mot moloen. Vi ble liggende i marinaen med resten av gjengen. To av kara om bord på ?Enderly?, er kokker og har hatt egen restaurant i Bergen. De er to par på jordomseiling. De samlet 10 euro fra alle som ville være med, og det ville alle (20+?) og serverte dagen etter det absolutt deiligste måltidet jeg har spist på månedsvis. Kaia var full av salater, diverse typer kjøtt og mat av ypperste sort. Vi spiste og drakk vin til vi trillet, også drakk vi litt mer vin. Utover kvelden kom vi ut i opphetede debatter om ankring, ett tema som virker tilsynelatende uendelig. Jeg, Steffen og Markus tok oss selv i å faktisk sitte å veive med armene i frustrasjon over delte meninger omkring ankring, og til slutt var det bare til å le av.. dette var akkurat det en kompis av steffen hadde sagt til han; Om kvelden sitter gutta og drikker og diskuterer ankring!
I dag leide vi biler, Motgang og Ruffen i en bil, og Leiekaren og Goodmood i den andre. Vi kom oss opp på 1600 meter, men det var så tåkete og kaldt at det ikke ble noe av fjellturen vi hadde planlagt. Vi fikk dog sett Madeira på en måte man neppe får sett ellers, men noen krøtterstier av noen veier og virkelig bortgjemte steder langt oppi fjellet der folk lever sine liv. Hvem ville trodd? Denne turistmaskinen? 9 timer kjørte vi rundt, og vi fikk stoppet og spist kylling og tortillas med hvitløkssmør i en bod som stekte maten på vedovner langsmed veien. Kos! 13.oktober regner jeg og Markus med å gå videre nedover mot Kanariøyene. Underveis skal vi innom en ubebodd øy som er ett naturreservat, hvis vi får hentet tillatelse i morgen. Ellers skal vi cruze Kanariøyene noen uker før vi går ned til Cape Verde, og så.. Atlanteren!
Det blir klarere og klarer for meg, hver dag som gaar, likheten mellom livet, og seiling. Man setter seg ett maal, ett sted man skal, og fantaserer om lett bris, sloer, en ol i handen, fine strender, fine damer, billig vin og avslappa tilvaerelse.Saa kommer man utpaa, og det det egentlig handler om er ting som ryker, lavtrykk, motvind, darlig sovn og konstant rulling. Man spoer seg selv, hva i helvete gjoer jeg egentlig her? Og saa kommer ett av de oyeblikkene, kanskje er det en sen nattevakt og klokka har runda midnatt, og skydekket sprekker opp og pakker sakene sine, for aa avsloere en fullstendig tettpakka stjernehimmel, krydret med stjerneskudd og maaneskinn. Og det er da man finner frem den ol´n og setter seg til rette i cockpit´n, og ser paa delfinene som leker rundt baaten, lyst opp av tusenvis av morild ser de ut som en glitrende komet. Og det er da man kommer paa hvorfor man er der ute; fordi det er saa forbanna bra.
AAAH!! Cascais er det beste som har hendt! Etter 2 dager med avslappa seilas nedover fra baiona, kom vi virkelig ned i varmen. Seilasen ned var nydelig, med flau og lett vind inn fra oest eller vest, sloera vi nedover i behagelig tempo. Vi kom inn mot marinaen, og ble mott av en gummibat med nordmenn. Det var Steffen fra "Ruffen", Helge fra colin archer skoyta "leikaren", og Rune fra "oppurtune". Gutta fra "Temptest" laa paa fuelbrygga, og hele den norske langturskvadronen hadde tydeligvis lagt seg til her, bavariane "Amor fati", ""Emblem" er ogsaa her. Noen dager tidligere hadde de hatt skandinavisk aften inne paa stranda, og det pjattes jevnt over paa kanal 73 (norske kanalen). Vi fikk gjort det vi skulle paa baaten i en fei, og ble invitert over i Oppurtune, og koste oss med litt vin og skravla. Rune er fra Alta, og skal jorda rundt i sin staalbat som er samme aarsmodell som oss. Vi sliter med mye av de samme problemene ombord ogsaa, noe som er godt aa see :p Han hadde en sveiser over i dag som skulle gjore en jobb paa Genakerrulla forran som hadde rusta ut av dekk. Hans mannskap er Eva som saavidt jeg forsto bare moenstret paa for aa see verden, og Hilda, som lager dokumentar om turen og jobber i lokaltv. "Ruffen" er en annen norsk baat, med ett par som ogsaa har planer om aa komme seg til karibien. Naa ligger hele den norske gjengen paa anker utenfor cascais, alt er bada i sol, hengekoya er paa plass mellom vanta og vinen koster 5 euro og kommer i femlitersspann. og enda bedre, ombord paa "ruffen" og "Oppurtune" har de NORSK SNUS! Folk snakker daarlig engelsk her, men tenkte aa bruke couchsurfing for aa faa tak i lokalfolk. Ellers driver de med Klatring ombord i ruffen, og vi er paa jakt etter snorkleutstyr. Haavard hadde planer om a komme ned paa fredag, saa vi regner med aa bli en uke eller mer her. Hvis han ikke kommer regner vi med aa gaa til Madeira muligens neste mandag. Den norske flaaten bryter da opp i to deler, med en del som skal til madeira og noen som vil ned til soerspania.
Jeg skal se om jeg faar redigert sammen noe, saa fort jeg faar fri fra hengekoya og vindrikkingen.
- kaptein Pete
17.09.08
Jepp, så da var vi i Spania. Rettere sagt Baiona. Baiona er en fin liten havneby. Det er en flott marina her, som vi lå på ett par dager mens jeg reiv ut styrbord vegg og sveisa fast vantefestet (hvafaen er chainplate på norsk?). Vi ligger nå på dregg, men kortet vårt til marinaen funker enda så vi tjuvlåner dusjer og fasiliteter. Overfarten var 580 nautiske mil, og tok 6 dager, fra Lørdag den 6 til fredag den 12.. men vi juksa og brukte 100l diesel underveis for å komme oss unna da sterkeste vindene. Det startet strøkent med nordlig frisk bris, og gikk over til både vindstille til stiv kuling og motvind underveis. Det var til tider ubehagelig, men det er det jo ikke noe å gjøre med. Det var haugevis av delfiner, og på det meste må det ha vært rundt 70-80 stk. Det var overalt! Jeg var imidlertid litt nervøs for ett stort lavtrykk som lå og lurte uti Atlanteren, men vindkartet fra passageweather var overraskende nøyaktig. Jeg fikk også tak i en fransk cargobåt uti der som ga oss værmelding på tirsdagskvelden. Fordi drittværet passerte oss og det blåste en fin kuling inn fra vest valgte vi å gå så langt som Baiona. Selv om båten krevde reparasjoner og vi var tom for brød, var jeg så møkklei regn og lavtrykk at jeg bare ville ha oss så langt sør som mulig. Her har vi møtt flere andre norske båter, en liten armada av Bavaria?r som på samme vei som oss. Familier på tur, og ikke minst temptest, 2 brødre, Stein Inge og Arnt, som jobber med pc og drifter www.seiltur.no. Dagene har gått med til vasking og reparasjoner først og fremst. Sveisejobben og demonteringa av vegg tok ett par dager, vasking av mugg og råte, oljeskift, feste av storseilskjøte som reiv seg av bommen, osv. Jeg var litt misunnelig når jeg ser folk sitte å chille i cockpiten med halvlieren mens jeg og Markus vasser rundt i verktøy og skrot, men nå er ting på plass og vi roer ned med turer ut, billig vin. Den billigste vinen koster 6kr literen og kyllingfileten 50kr kiloen. Når det kommer til det gastronomiske, lever vi som grever.
Hos spanjolene sitter engelsken langt inne, og de få glosene jeg har klart å fange opp i min 5 år lange karriere som håpløs spanskelev kommer til sin rett. Jeg klarer å bestille drinker og få mat og spise, men las chicas espanoles lar seg tilsynelatende ikke imponere av rutinene fra ?mundos 1?: ?Hola me llamo Petter, tengo dos hermanos, vivo en? blabla? Neste stoppested er planlagt å være Lisboa. Vi vil sør, og kysten langs portugal er rensket for ankerplasser og stort sett basert på marinaer.
- el capitán
26.08.09
warning: Norwegian sailor, wide berth requested.
Jeg våknet opp en gang utpå formiddagen, ørkentørr i kjeften og med tømmermenn som hamret så lufta vibrerte. Jeg speidet ut i kabinen for å se en romflaske ligge på gulvet med innhold delvis flytende utover dørken, etterfulgt av diverse kopper, cd?r og annet festlighetens debris. Turens første virkelig fuktige kveld hadde kommet og gått. Dagen var 24 august, og min bursdag. Ikke bare det, men det var også dagen da vi hadde vært på tur en måned! Vi lå nå klemt innimellom rustende fiskebåter med knirkete bildekk på alle kanter, i en fiskehavn ved navn Dunmore East. En værets tilfeldighet. Vi var på vei fra Dublin til Cork. Fra Dublin hadde vinden behandlet oss bra, jeg hadde nattvakt og med medstrøm og god slør dro vi unna med 7.5-8 knop, sol var det også og siden mp3 spilleren var tom for strøm konsentrerte jeg meg om seilinga for å prøve å makse helt ut. Da jeg skulle på andre nattevakt var været fortsatt ok og Markus hadde hatt ok vær, men lite fremgang. Det var en fin kveld, men nesten ikke vind, og enda finere ble det når jeg plutselig skvatt til av noen pustelyder på alle kanter. En flokk med delfiner lekte rundt Motgang i nattemørket. Jeg sto og glodde ut i mørket på babord side og da kunne jeg se de i vannet, opplyst av morild (lysende dyreplankton som lyser grønt når de blir ?forstyrret?). De kom som oppglødde kometer mot båten med en glitrende hale av morild etter seg før de brått dykket under båten og kom opp på andre siden. Slik lekte de frem og tilbake, og nå og da banket de også mot skroget. Men i løpet av natta ble delfinene byttet ut med galewarning, og humøret deretter (galewarning kulingvarsel/stormvarsel).
På andre warningen ble det også meldt om mulig severe gale force-9, noe som på den norske vindskalaen er storm. 56 nm igjen til Cork.. jeg tenkte å gjøre ett forsøk, men når himmelen etter hvert ble dominert av makrellskyer som tetta seg mot vest og dønninger begynte å merkes ble altså Dunmore East nye destinasjonen. Vi la til og bikka umiddelbart, men ble vekka tidlig morgen av Harbourmaster, med beskjed om å flytte oss. Vi kunne ligge utenpå en fiskebåt på fiskebrygga, og det gjorde vi. Så kom det flere fiskere, og til slutt var vi en del av gjengen, klemt innimellom knirkende, stinkende fiskebåter, som også søkte ly for været.
Over ei flaske vin til middagen bestemte vi oss for å gå ut, noe det har blitt lite av hittil (vi har vært ute 2 steder, alle helt forlatt). Det første utestedet var helt stuffa, men vi hang ut og fikk nedpå en pint, før vi gikk videre. Etter litt gange kom vi til ett digert utested, og siden det var bilfestival i byen var det helt vannvittig med folk. Utestedet var delt opp, 4 barer, liveband, diskotek, osv. Så lenge siden vi hadde sosialisert med andre mennesker nå at jeg følte meg nesten alienated, dessuten var de irske! Vi hørte litt på bandet, og jeg svelga nedpå litt Hennessey før humøret var på plass. Etter litt var vi i prat med en kar med dreadlocks, og blondina i den ene baren var i godlune og serverte meg selv om jeg ikke hadde penger og kortmaskinen ikke funka. Siden jeg drakk gratis ble jeg etter hvert fin i formen, og klar for nachspiel, så innen vi var på vei tilbake hadde fyren med dreads med seg sin søster og typen hennes og hvis jeg ikke husker helt feil en kar til. Det ble nachspiel i båten, og jeg havarerte i piggen etter noen timer. Ellers har dagen i dag gått til å vaske igjennom hele båten, gulv, tørke støv, og smøre opp vinsjene til forseilet. Jeg er klar for å komme meg ned i varmen, for jeg er dritlei regn og møkkavær.
26.08.08
Fra skottland til Irland.
Resten av skottlandturen var variabel. Vi opplever jo stadig noe nytt, men det føles på en måte litt dagligdags allerede. Det å ha bodd i båten så lenge gjør at det ikke føles ?nytt? lenger, å være på tur. Ting er litt som de har vært, bare at folk rundt snakker ett annet språk, vi har mer fritid, går hverandre litt mer på nervene, og selvsagt er det en del nytt og oppleve. Etter kanalen gikk vi til Oban, der vi ble liggende ett par dager. Vi besøkte whiskeydestilleriet, noe som var veldig interessant. Det er moro å se hvordan de forskjellige destilleriene gjør greiene sine. I Oban så vi også en norsk båt, og jeg kom i kontakt med han to dager senere på marinaen. Dette var en herremann som hadde seilet rundt i 4 år, i en Alo 28 ved navn Glip. Norsken hans var ispedd en del engelske ord og utrykk og det var nok lenge siden han hadde snakka norsk. Han seilet rundt sammen med kjæresten/kona som han hadde møtt i karibien. Han jobbet i sesongene på ett seilsenter/marina i karibien, og seilet ett år for de pengene han tjente, så jobbet han, så seilte han. Vi har også møtt en annen norsk båt, S/Y Kajsa, en 25 fot Amigo, med ett par som også er på vei til karibien. Vi møtte de i Dublin og regner med å møte de også igjen på vei nedover. Ellers møtte vi også en veldig hjelpsom danske i en 40 fots skikkelig hardcore langturbåt, på vei til Brazil. Han lånte oss både sykkel og verktøy da vi fikset vindroret i Dublin.
Etter Oban satte vi kurs for Islay, kun avbrutt av en natt til ankers på Jura. Vi var nå veldig inn i whisky, og klare for å både drikke og lære mer. Vi hadde fått kontinentale drikkevaner, så selv om vi ikke drakk oss snydens koste vi oss med den daglige whiskydram?n, og ikke minst ankerdrammen man har fortjent etter å ha sloss med den satans ankervinsjen fra de dypeste sirkelene av helvete. På Islay lå vi på en motbydelig ankerplass i Port Ellen, der dønningene sto rett inn så båten rulla og vugga konstant. En natt blåste det så jævlig at det nesten ble umulig å sove. Det er da man virkelig hører hvor mye som er løst i en båt. Barskapet hørtes ut som ett steinras, og stopper man en lyd blir den avløst av en ny evinnelig repedativ lyd. Vi kom oss dog ut til Laphroaig, og fikk en skikkelig bra runde rundt på destilleriet. Mye koseligere enn Oban! Vi satt i gjesteloungen og drakk gratis, og både jeg og Markus er enige i at Quarter Cask er den beste av dem (vi har ikke smakt 25 åringen dog). Vel tilbake i båten var arsenalet av whisky nå såpass bredspektret at vi kunne sette i gang å smake oss igjennom og sitte og diskutere det vi smakte.
Etter noen dager på Islay seilte vi sørover og ned i Nordkanalen og ut i Irskesjøen. Det varte ikke lenge dog, før været ble uggent igjen og reveblokkene til storseilet var rivi ut av bommen og kursen var lagt om til Belfast. Jeg var, og er, nå så drittlei av ting som ikke funker at det virkelig ødelegger turen for meg. 4 ganger ble disse blokkene reparert, og det minner meg på å gjøre ting skikkelig første gangen, fremfor å gå med på kompromisser som ikke er gode nok. Belfast var fint dog, og vi lå 2 netter for prisen av en, fordi vi kom inn etter 12. Flott marina, med pinkode, gratis dusjer/bad, og flotte fasiliteter.
05.08.08 ? Ute av kanalen
Vi er igjennom caledoniakanalen. Vi ligger nå utenfor Fort William på nordvest kysten, like utenfor kanalen. Turen igjennom har vært veldig bra. Selv om vi har hatt 8 dager her inne føles det som om vi har hatt for lite tid. Det har stort sett gått i å komme seg bort til neste sluse/svingbro, spise, sove og drikke whisky. Vi har ikke vært ute her borte, annet enn på en flytende pub i kanalen. Det er kanskje like greit, når man tar en titt på britiske jenter. Jeg skjønner nå at man er bortskjemt på vakre kvinner når man har bodd i Norge, og ikke minst Tønsberg for en tid, og så kommer over hit. Markus la frem en teori om at vikingene sannsynligvis kom over her og tok med seg alle de fresheste jentene hjem til Norge og la de britiske øyer øde for alt som er vakkert, med unntak av single malt og høye fjelltopper.
Kanalen går gjennom oppe på fjellet og det er lite sivilisasjon, bortsett fra små tettsteder, som får Lier til å se ut som en verdensmetropol. Men i hvertfall, vi kom oss ut på lock ness på dag 3. Vi gikk over halve innsjøen for motor, med motvind, og ankret opp i Drumnadrochit bukt, utenfor Urquhart slottet. Det var fint vær og vi slappa av med whisky og tok en liten rekognoseringstur i M/D Kjakablakken (jolla vår). Bryggeanlegget var bittelite, med ett par besøkende leiebåter og noen mindre seilbåter. Mens vi lå og duppa i kjakablakken, kom plutselig en skotte med sekkepipe ut fra ingensteder, og dura i gang sekkepipa mens han spaserte majestetisk langsmed bryggekanten. Vi tok deretter turen bort til Urquart slottsruinene, som var imponerende greier. Vi løp rundt på ruinene og fantaserte om hvordan det må ha sett ut her for 800 år siden, med alle menneskene og markedet og alt det andre som hørte med. Etter lock ness var det Fort augustus, der vi trodde vi skulle få handlet inn forskjellige ting som firewirekabel og fiskestang. Det som så ut som en by på kartet var en klynge hus, 4 barer, og en dagligvare. Ingen fiskestang, og firewirekabler har sannsynligvis folk her bare lest om i blader. Vi overnattet på flytebryggene før slusene, mekka no digg mat, og drakk whisky. Med andre ord, det samme som vi gjør hver dag. Jeg har blitt helfrelst på Islay whisky med den røykfylte og tunge aromaen. Laphroaig, som jeg før syntes smakte branntomt slukka med sjøvann, er nå noe jeg setter pris på. Jeg syntes de vanligere variantene fra Highlands og blir for lite trøkk :p Vi har planer om å gå ut til Islay, og besøke Ardbeg og Laphroaig destilleriene, etter at vi ført har vært i Oban, selvsagt. Her må vi i tillegg til whiskyen, ha radarreflektor og nye oljelenser til kjølsvinet.
Planen er nå å gå til Oban, deretter Islay, så ut i Irskesjøen og til Isle of man, der vikingene engang slo seg ned, og ryktene vil ha det til at det ligger en Yatchclub der hvor nordmenn er særs velkommene. Etter det er det Irland som står for tur, og planen er å gå ned til Cork og vente der på vær til å krysse Biscaya over til spania. Vi må stresse litt, for høsten står på dørstokken og Biscaya er en stygg affære hvis man er for sent i sesongen. Tuddeluuuu
mvh
Kaptein Pete
28.07.08 ? Nordsjøen og innseiling.
Etter 5 dager med norsjø, oljeplattformer, noe sol, fraktskip og tåke, var vi der; skottland. Og nå sitter jeg og skriver dette, på en koselig marina like etter de første 2 slusene i Caledonia Kanalen. Det var torsdagen, etter å ha tilbrakt 5 dager i Kristiansand, at vi la fra kai. I løpet av oppholdet der hadde vi handla inn litt og fiksa på båten, og jeg var hos legen og fikk ordnet papirene til fritidsskippersertifikatet
. Vi slappa av i Kristiansand, hang ut med kompiser og søstrene til Markus, grilla og slappa av. Sweeet!
Første dagen løp lett. Vi runda Lindesnes og så Norge forsvinne akterut. Fin bris inn akter og platt lens med begge forseila spridd rulla vi av sted. Nervøsiteten over turen ga seg ganske lett i løpet av den første dagen. Jeg la meg og våknet til sunshine, noenogtyve grader, av med klær og på med piratbukse. Syntes litt synt på Markus som endte opp med nattvaktene, og Frøys litt på vei over. Turen gikk lett videre, hav på alle kanter og stø kurs, i den grad kursen kunne være stø men den slærkete styringa. Båten slingra hele veien over som en full pensjonist med ny rullator, men det har vi heldigvis fått orden på nå. De neste dagene var ikke fullt så sweet. Det var en del overskya, men en kan ikke klage så lenge vinden blåser bris og kommer rett bakfra. Det var dog litt lite vind over, og perioder med helt stille hvor vi bare lå og duppa i timevis og ventet. Noe endring av seilføring ble det og, da vinden dreide noe mer sørlig og vi endte på slør. Jeg ble overasket over hvor lite isolert det føltes. Siden jeg aldri har vært over før visste jeg ikke at vi hadde VHF dekning nesten hele veien. Visste jo det var oljeplattformer med jevne mellomrom, men ikke såpass tett. Helikopter med frakt også, så det ikke mange timene mellom hver gang det var ?kontakt?.
Vi kom til Moray Firth i nordskottland søndag ettermiddag. Med 11 timer inn til innseilingswaypoint, bestemte vi oss for å ta det slow, og være ved innseilingswaypoint 07:30, siden høyvann var 08:39 ifølge tabellene , og tidevannsstrømmene dabba av rundt 09:00. Innseilinga var særs godt planlagt, ved bruk av nautisk almanakk, papirkart og plotteren. Doble kopier av ruta på papir og elektronisk, i tillegg til beskrivelse av innseilinga med alt av bøyer og fyr. Vi bomma dog grovt fordi det ble tett tåke på morgenkvisten og Markus ikke kunne se henda foran seg. Vi turte ikke gå inn i ukjent farevann i sånn tåke, og ble liggende og duppe uti fjorden til 0900. Da letta tåka og vi gikk innover. Men siden det ville ta 2 timer inn ville vi få strømmen på vei ut igjen! Motstrøm møtte vi da vannet var på vei ut, men strømmen satte ikke i mer enn 3 knop ut de trangeste sundene, så det gikk fint. Høydevannsforskjellen er 4 m, og ved lavvann ligger båter strødd ?på land? som om noen bare har mista de tilfeldig rundt. Jeg flekka fram vhf?n og fikk fatt i folka i caledoniakanalen på kanal 74. Rakk vi frem til slusa før tidevannet frika ut og slusa ikke kunne åpnes? Det gikk lett, og vi kom oss inn i slusa og ble møtt av verdens hyggeligste menneske. Slusebetjenten var en litt tykkfallen mann med briller, ?Heu ya duin!? ropte han fra slusekanten og tok i mot trossene våre med ett smil. Sola skinte også, dagen var gjort! Fyren som møtte oss var en så lystig og så hjelpsom kjernekar at vi nesten tok han med oss videre, men vi ble stående og prate med han en stund mens vi vente på toget skulle komme så svingbroen kunne åpnes. Vi spurte hvor vi kunne få tak i en Union jack, som vi må fly på styrbord side, ifølge godt sjømannskap? should never have asked ?Union jack, noo; YER IN SCOTLAND!? Skotter er okey folk. Jepp, jeg tror vi må ha skotsk flagg.
Dette er den første posten på min nye blogg ;)
